§kulebussen

Etter å ha lest Margunn sin blogg, var det rett før eg skreiv eit seriøst innlegg, om eit seriøst tema. Eg klarte heldigvis ved hjelp av min enorme sjølvkontroll (den som eg svært ofte utøver dersom det er noko enomrt godt til middag f.eks), å ikkje skriva eit seriøst innlegg, men derimot det stikk motsatte, eg skal nemleg skriva om frisørar. For her om dagen gjekk eg forbi eit skilt som virka som ein magnet på ein kvar fattig og gjeldstynga student (les; stakkars Håvard:() (ha ha, det har eg forresten aldri gjort før, skrive parantes slutt etter eit surt "smilefjes" (ingen ting er som sjølvmotseinger:)), ha ha, dette blir jo bare betre og betre=)) Konge. Nå lure du kanskje på kva som stod på det skiltet?? Gjer du det, eller har du alt funne det ut? Neppe, med mindre du les dette innlegget slik som kinesarane les bøkene sine, eller var det jappanesarane (ta det med ro, eg veit at det heitar "japanarar", men jappanesarar er mykje kulare:)) he he, som Svein ville ha sagt. Ja ja, så var det tilbake til det som stod på plakaten. Nå kjem dette punket med sjølvmotseing inn igjen, for i grunnen hadde eg tenkt å skriva om det som stod på plakaten, men no kom Magnus nettopp heim, og då satser eg på at me finn på noko kult (det skjer faktisk som regel, Magnus er rett og slett ein rev på å finne på kule ting), så derfor kommer dette innlegget til å bli det fyrste som er delt opp i minst to delar, slik at det er du må gå inn ganske ofte for å sjekka om eg har skrive foresettinga, og det er vell ingen løyndom at dess fleire kommentarar eg får, dess fortare kjem foresttelesen, og spenninga om forsettelelsen til kva som kjem til å koma etter dette innlegget er jo til å ta og føla på:) Ja ja, me talast, forsetning fylgjer........

jaja.

endelig så kom det e eg har venta på. det endelige bevis på at fotball ikkje e en sport. i vg si nettavis er det i menyen på høyre siå en knapp for sport, og rett under en knapp for fotball. At vg nå får opp øynene for noge eg har visst lenge, vise jo bare kor sinnsykt dårlig fotball er. her er nogen av grunnane mine for at alle som drive med fotball aktivt bør landskjemmas:

1. en fotballspiller kan streike midt i en sesong og likevel spille kamp rett etterpå. Bare det å streike som idrettsutøver er heilt absurd!
2. en fotballspiller på et drittlag som bryne har en lønn lik hele budsjettet til elitelaget til sandnes sykleklubb for noen år siden. sandnes dominerte da totalt hele norgescupen
3. en syklist i norgescupen får ikke lønn, men trener ca 20 timer i uka (eller mer) har konkurranser på ca 4 timer hver helg (uten et kvarters pause midt i)
4. en fotbalspiller kan drikke og feste en fredag og likevel spille toppkamp på søndag uten at noen merker noe særlig.
5. øyvind leonardsen, ett stort forbilde, blir sett på som unik på grunn av kondisjon og lignende. likevel har han ikke bedre O2 opptak enn en mellomgod syklist.
6. norske trenere lurer på om de skal fokusere mer på løpetrening om vinteren for å få opp kondisjon. det har visst hatt bra resultater i utlandet. bare det å sei noge sånt vitne om total inkompetanse. det blir som å sei at en kanskje bør begynna å trena for å bli bedre. selvfølgelig blir laget bedre hvis alle kan springa 10% mer. det blir som en ekstra spiller
7. fotballspillere er dumme
8. fotballspillere har pause på et kvarter i hver kamp
9. john carew er stygg
10. nils arne eggen har stygg stemme

Tja, kva var det no eigentleg så skjedde?

Mange har nok blitt overraska av mitt siste innlegg, ja det er utruleg, men faktsik så er det sant, Anne Rut slo meg i leirdueskyting. Nokon trudde gjere at eg skreiv om dette fordi eg ikkje hadde noko betre å skriva om (og det er jo i grunnen heilt korekt, men no har eg funne ein måte å utnytta det til min fordel). For sidan Anne Rut var heilt i ekstase over å ha truffe ei leirdua........, og eg ikkje hadde truffe nokon. Grunne til dette var enkel nok: Anne Rut hadde noko heilt enormt med flaks, og eg hadde noko heilt enormt med uflaks. I tillegg skaut me berre to leirduer kvar, og sidan løpet på geværet mitt heilt sikkert var skeiv (noko som har uendeleg stor betydning i leirdueskyting), at det akkurat kom ein lokal storm når eg skulle skyte, at han som heiv dua, heiv den feil vei, at eg fekk sola i auga, at regnet gjorde det vanskeligt å sjå klart, i tillegg til at det seig inn ein tjukk tåke, som gjorde at det var mest heilt umogleg å sjå gjennom det tette snødrevet, så skjedde det utenkelige, eg syntes så synd på Anne Rut der ho stod, at eg følte det var mi plikt å bomme, og som den greie karen eg er, så gjorde eg akkurat det. Nettopp på grunn av dette vart Anne Rut kjempeglad, og det er jo ein kjennsgjerning at "den største glede ein kan ha, det er å gjere andre glad:)" Er ganske sikker på at det var slik det foregjekk.......................

Histoien om Håvard og Anne Rut

I dag har eg ikkje har så mykje å skriva om, men eg har fått samla press frå Hanne Siri og Arnstein om å skriva noko for å bevisa eg ikkje har nokon damer på gang. Ein skulle jo tru at desse to oppvakte ungdommane klarte å finna ut at eg ikkje hadde noko på gang av seg sjølv, bare med å bruka rein logikk, men sidan dei tydelegvis ikkje er så begava, så er dette innlegget til ære for dei. Sidan eg ikkje har noko nytt og skriva om, tenkte eg at eg skulle rippa opp i ein gamal historie som handler om Anne Rut og meg. Dette var veldig alvorleg når det pågjekk, men det er ei tund sidan no, og derfor føler eg at det er greit å skriva om det, og får det ut av verden. Eg har ikkje spurt Anne Rut om å skriva dette, sjølv om eg kanskje burde gjera det, så dersom du leser dette og føler deg overkjørt, så beklager eg det. Nokon veit det, og andre ikkje, men faktum er at eg og Anne Rut hadde ein "ting" på gang for ei stund sidan. Eg trur i grunnen ikkje at nokon av oss hadde tenkt at det skulle bli sånn på forhand, tanken hadde kanskje streifa Anne Rut, kva veit vell eg, men i alle fall så skjedde det plutseleg, BANG!!!!. Ja, det sa rett og lett bare BANG, gong på gong faktisk når eg og Anne Rut var på samme lag på ein bilrebus for nokre år sidan. Eg hadde aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg at dette kunne skje, men plutseleg stod eg der, med Anne Rut foran meg, og skaden hadde allerede skjedd, det gjekk ikkje ann å reversere det heile.
Eg veit ikkje heilt kva eg tenkte, eg var på ingen måte forberet på det som hadde skjedd, det var jo ikkje akkurat noko som hadde skjedd meg mange ganger før. Men ein ting stod heilt klart for meg, det kom til å ta lang tid før forhaldet vårt kom til å gå tilbake til slik det hadde vore før, om det i det heile tatt kom til å gjere det. Eg har gått gjennom denne episoden mange ganger, prøvd å analysera kva som skjedde den kvelden mellom meg å Anne Rut. Me hadde jo kjent kvarande ei god stund, men eg hadde aldri i min villaste fantasi forestilt meg at dette kunne skje, det kom rett og slett som julenkvelden på kjerringa. Men nå er det jo ein gong slik at nokon ting skjer som me ikkje kan forklara, og uansett kor mykje ein prøver å forklara eller bortforklara det, så er det unekteleg eit faktum, som det faktisk ikkje går ann å forandra på: Anne Rut slo meg i leirdueskyting.......